AHO Logo

Blog: Urbanism and Architecture – Karl Otto Ellefsen

AHO
AHO

RKV opp til diskusjon #4: Y-blokka

Den fjerde og siste teksten min for Arkitektnytt i debatten om RKV tar for seg bygningsvern og y-blokka.

Diskusjon om bygningsvern dreier seg om forholdet mellom behov for transformasjon og ønske om vern. I langt de fleste rivningssaker kan vern argumenteres godt for, særlig dersom Kulturminnevernet bringer inn hele spekteret av verdikriterier som nå regnes som relevante.  Behov for transformasjon belegges med praktiske, økonomiske og tekniske argumenter.

Arkitektur og fysiske omgivelser er redskaper som yter. Behov for transformasjon oppstår når krav til ytelse endrer seg. Verdisetting i  vernespørsmål er en kulturell størrelse som også endrer seg over tid.  Hva som anses verneverdig i dag samsvarer ikke med det som var verneverdig for noen tiår siden. Ikke minst verner vi langt mer nå alternative forslagternative utkastygg i et forslag fra 1947. enn tidligere. At Y-blokken skulle bli gjenstand for en vernediskusjon var utenkelig da jeg studerte, fordi den da symboliserte de verste sidene av byødeleggelse.

Spørsmål om rivning er et ja/nei- spørsmål der et ja til slutt er irreversibelt, og dette er én av flere grunner til at vernediskusjoner alltid blir hatske.  En annen grunn er den fortvilelsen som sprer seg når «fortidsminnevernet» møter kombinasjoner av sterke økonomiske interesser og både historieløse og uorienterte lokalpolitikere. En tredje grunn er Kulturminnevernets arbeidsmåte som mer har vært skyttergravskrig og trenering enn seriøs argumentasjon,  åpenhet for «motstanderens» argumenter og vilje til forhandling. Kritikken mot Riksantikvar Jørn Holme innad i kulturminnemiljøet bunner etter hva jeg kan forstå i hans pragmatiske og forhandlingsvillige holdning. For denne Riksantikvaren representerer kulturminnene en interesse og ett sett av verdier. Holme erkjenner at det finnes flere. Derfor er han en rød klut for fundamentalistene innen feltet.

Det burde være unødvendig å si dette, men det finnes faktisk gode argumenter både for at Y-blokken bør stå og for at den bør rives. Moderniseringsministeren er ikke halvforvirret, og Statsbygg kan føre en profesjonell og konsistent argumentasjon for å rive, til tross for det som er hevdet i innlegg fra enkelte som taler blokkens sak. Folk har selvfølgelig også både rett til, og gode argumenter for, å betvile statsrådens avgjørelse. Beslutningsmyndighetene og arrangøren av parallelloppdragene gjorde i hvert fall én feilvurdering. De argumenterte i denne saken ikke solid for rivning, men gjemte seg bak det de kalte en «politisk beslutning».

Det bør ikke overraske departementet at diskusjonen kom til overflaten også i parallelloppdragene, til tross for at noen hadde bestemt. Selvfølgelig i AHOs prosjekt som syntes å ha Y-blokken som et raison d`être, men også i prosjektene til BIG og MVRDV (avtrykk i bakken og hull i muren), i Snøhettas lett humoristiske innspill om å skjære blokken opp og flytte den til frilandsmuseum, og i LPOs argumentasjon for plassering av betongflater med Picasso.

Det vanskelig omgjengelige argumentet for å la Y-blokken stå, er den integrerte kunsten. Kun IS sprenger for tida verdenskunst. Kulturnasjoner ødelegger sjelden en Picasso, trolig også dersom det dreier seg om integrert kunst sandblåst av en nordmann.  Samtidig er Y-blokken arkitektonisk sett relativt unik. Sett i forhold til den oppstandelsen i fagmiljøene som modernistene klarte å skape, ble lite modernistisk monumentalarkitektur reist i by. Fra de første tiårene etter krigen da modernismen var materialorientert og stofflig dreier det seg om Regjeringsbygningene, Grevstads Sentralbygg 1 og 2 på NTH og Viksjøs rådhus i Bergen. Kontorbygget til Hydro i Bygdøy allé, Indexbygget på Lapsetorget og Rikstrygdeverket nede på Skillebekk hører også til kategorien.

Deretter blir grunnlaget for argumentasjonen mer usikkert. Det hevdes at H-blokken og Y-blokken både som komposisjon og byrom har en uløselig sammenheng og at H-blokken mister verdi når/om Y-blokka rives. Men i konkurranseutkastene for H-blokken fra før krigen fantes aldri en Y-blokk. Lavblokken er en utvidelse som ble konsipert  etterpå . Den viste seg først som et lite tilbygg i et prosjektutkast fra 1947 og grodde senere på plass etter mange alternative forslag. Arkitekturideolog Sigfried Giedion argumenterte riktig nok for denne typen romlighet og arkitektur i demokratiske velferdsstater også på sin Osloreise på 1950-tallet, og byteoretiker Henri Lefevbre kaller det modernistiske byrommet  for ”demokratiets rom”.  Men det er muligens et stykke derfra til å hevde (slik AHO gjør i sitt prosjekt) at det nettopp er byromssammenhengene som er viktige å bevare, fordi disse er meningsbærende for det norske demokratiet.

Moderniseringsministerens kronargument for rivning har vært at Y-blokken blir liggende usikkert til, og at den derfor ikke kan brukes til departementsfunksjoner. Argumentet blir trolig teknisk mer absolutt når tunnelen skal senkes og bygges om. Et annet og etter min mening godt argument, er at Y-blokken skaper så ubrukelige og kompromissfylte byrom omkring seg, mot Akersgata og mot Deichmann, at den bør rives: broer og trapper for å ta høyden, meningsløse bed i terrasser, restrom med baksidekarakter, hull for trafikken, kort sagt hele spekteret av problemer som oppsto da modernistiske romkonsepter helt ufølsomt ble sprengt inn i en tradisjonell og trang urban morfologi.

Et siste argument har vært at blokken bruker areal og hindrer at RKV-programmet får plass. Statsbygg vil mene at dette fortsatt gjelder fordi det nye komplekset som er lagt i parken ved siden av H-blokken, gir rom for betydelige mengder program og ligger sikkert til. Andre vil hevde at en mer nyansert sikkerhetsvurdering kunne gjøre Y-blokken brukbar for deler av RKV-programmet. I tillegg ville bruk av R5 og R6, begge på vestsida av Akersgata, redusere programbehovet betydelig. De vil fortsette med å hevde at premissene for programmet er gammeldagse. 100% tilstedeværelse og eget kontor for de fleste legges nå ikke til grunn i kontorprosjekter. Altså – det nye RKV kan krympes.

Dersom man skal samlokalisere departementene må dette skje ut fra et klart og ordnende bymessig konsept. Y-blokken står i veien for en arkitektonisk og bymessig idé der den store parken både ordner og symboliserer RKV.  Jeg lever faglig sett helt greit med rivning og gleder meg til at byen blir kvitt de heslige byrommene mot nord og vest, men bekymrer meg for hvor Picasso og Carl Nesjar skal ta vegen. Starter man med «patchwork» slik Statsbygg foreslår ved å bygge i Regjeringsparken, kan man heller la Y-blokken stå. Bruk for den finner man vel. Noen titalls millioner og godt teknisk utstyr kan trolig holde den oppe mens tunnelen under blir gravet lenger ned.


RKV opp til diskusjon #4: Y-blokka
RKV opp til diskusjon #3: Hva betyr en regjeringsbygning?
RKV opp til diskusjon #2: Foreligger det et arkitektonisk konsept for RKV?
RKV opp til diskusjon #1: Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?

 

View all news »

Leave a Reply