AHO Logo

Blog: Urbanism and Architecture – Karl Otto Ellefsen

AHO
AHO

RKV opp til diskusjon #3: Hva betyr en regjeringsbygning?

Jeg skriver fire saker om regjeringskvartalet for Arkitektnytt. Dagens innlegg i Arkitektnytt handler om mening og ikonografi.

Arkitektonisk kvalitet er oftest relativt uproblematisk å konseptualisere, diskutere – og faktisk også kvantifisere. Håndverkskvalitet, materialkvalitet, romlige kvaliteter og urbane kvaliteter er alle håndgripelige størrelser. Hvilken mening en bygning formidler, er derimot verken bestemt av arkitekt eller byggherre.

Hva bygningen uttrykker, er umulig å kontrollere, det endrer seg over tid og er selvfølgelig avhengig av betrakteren. Helst ville vi slippe diskusjonen av meningsinnhold i RKV, ikke minst fordi situasjonen etter terrorangrepet er så ladet med mening allerede. Men vi kommer ikke utenom.

I Byggeindustrien nr. 16, datert 15. Oktober 2015,  slår sjefsredaktør Arve Brekkhus helt korrekt fast at utbyggingen av RKV har stor symbolverdi med tanke på hva som skjedde i 2011. Sjefsredaktøren ser fram til «ikonisk arkitektur», mens Erling Fossen, for tiden i rollen som leder for Oslo Metropolitan Area, samme sted kaller Statsbyggs anbefaling et «snusfornuftig kompromiss». Fossen irriterer seg over det han oppfatter som en tapt sjanse: «Her hadde den politiske makt en genuin mulighet til å skape et symbolbygg for vår tid. Et bygg som symboliserer globalisering, det multietniske samfunnet vi lever i og de nye verdiene våre».

Signalbygg, symbolbygg, ikonisk arkitektur, signature architecture, figur, varemerke og merkevare. I mange sammenhenger kan det nå synes som om hele offentlighetens oppfatning av arkitektur uløselig knyttes til begreper med denne kategorien av meningsinnhold. Og dette skjer på et tidspunkt da standen har vendt tilbake til oppfatninger om at det er langt viktigere at arkitekturen gjør andre ting for oss enn å signalisere.  For eksempel nytolke program, tilby romlige kvaliteter, være mer interiør enn eksteriør og vektlegge by mer enn enkeltbygning. Det er beroligende å tenke på at det fremste (og muligens eneste) virkelig ikoniske bygget i Oslo sentrum fra de senere tiåra er Snøhettas opera. Operaen er blitt elsket nettopp fordi den inneholder disse ikke-ikoniske kvalitetene. Samtidig framstår bygningen som en tydelig figur og et tegn.  «Isfjell» var en av naturassosiasjonene som heftet seg ved operaen i begynnelsen, men etter hvert betegner figuren Den norske opera og intet annet.

RKV vil som operaen bli en del av det representative laget av bygninger og byrom i Oslo. Mens operaen representerer nasjonen og kulturen, dreier RKV seg om staten og makten.

Maktens arkitektur er globalt sett blitt lik finanskapitalens arkitektur, om dette finner sted i gulfstater eller i land som ble skilt ut av Sovjetunionen. Makten kan også rent arkitektonisk uttrykkes på mer subtile måter. Ingen kultur i verden er mer opptatt av maktens symboler enn den kinesiske. «Fugleredet» til Herzog og de Mueron, ligger historisk og monumentalt plassert i Keiserhovedstaden byplan, men er  bemerkelsesverdig også som interiør og scene. OMAs hovedkvarter for den statlige mediagiganten CCTV er bygd som et landemerke som ser ulikt ut fra alle kanter og fungerer som orienteringspunkt i Beijing. Den komplekse figuren gir få føringer og overlater derfor all tolking til betrakteren. Kanskje mangetydigheten er arkitektens intensjon i et land der ytring kontrolleres politisk.

Som forbilde for RKV er trolig diskusjonene omkring arkitekturen i de nye regjeringskvartalene i Berlin den mest relevante, fordi den tyske staten helt eksplisitt har vært opptatt av å tone ned maktens språk og det preget makten setter på byen. Her nærmer vi oss «ubehaget» i diskusjonen om betydning og mening i den framtidige arkitekturen i RKV. Jeg tror Rigmor Aaserød og Jan Tore Sanner, den tidligere kommunalministeren og den nåværende moderniseringsministeren, har til felles at de først og fremst ønsker å gi forvaltningen plass og samtidig reformere og effektivisere statsbyråkratiet, og at det nye RKV også er et middel til å nå dette målet. Deres syn er at RKV dreier seg om praktisk forvaltning og i mindre grad om representativitet. Samtidig farger terrorangrepet, som var en politisk aksjon selv om det ble gjennomført av en gal mann, hele diskusjonen.

Man famlet seg fram. «Muddling through» 100 års utbygging av regjeringsbygninger i Oslo ledet til en serie monumenter som alle er uttrykk for internasjonale arkitekturidealer fra den tida de ble bygget i. Lokal koloritt er stort sett uttrykt i detaljering og materialvalg, som i råkoppen på R1 og den sandblåste betongen på H-blokken og senere også i Y-blokken. Også sett som byrom er regjeringskvartalet internasjonalt og tidstypisk. Fra den strengt geometriske H-en som ordnet bygningene i Stener Lenschows førsteutkast, over Viksjøs modernistiske byrom fra de tiårene etter krigen, til Torstein Rambergs kontekstuelle R5. Her gjøres et regjeringsbygg om til en gatefasade, gjemmes i kvartalet og bygges sammen med 1800-tallsbygningen som i sin tid demokratisk klingende ble kalt ”Togahjørnet” på grunn av sin populære og billige middagsrestaurant med samme navn.

Da byplanlegging på 1980-tallet gikk over til å bli konsekvensdiskusjon av private reguleringer og store (og små) utbyggingsprosjekter, begynte man å arbeide med det som på tysk kalles leitbilden. Gjennomdetaljerte fugleperspektiver av byutvikling hadde blitt normen allerede under «city beautiful»-bevegelsen først på 1900-tallet. Men innenfor eiendomsutvikling, nesten 100 år seinere, og ved hjelp av det digitale, ble perspektivet et salgsprospekt som det var behov for å etablere så tidlig som mulig.  Parallelloppdragene for RKV, ble derfor for allmennheten, slik skikken er for tida, først og fremst en sammenligning av perspektiver, ofte med en detaljeringsgrad som var ført mye lengre enn prosjektet var tenkt.

Disse teknisk sett avanserte renderingene ber om diskusjoner av ikonografi, og den kan være viktig nok. Dersom RKV, når det engang står ferdig, vil roses for å huse et svært velfungerende byråkrati, tilby strålende arbeidsplasser innenfor en nyskapende kontortypologi,  etablere gode offentlige byromssammenhenger,  iverksette intensjonen om bærekraft på en raffinert måte og vise lekre detaljer og gjennomtenkt vakker materialbruk, vil dette trolig være mer betydningsfullt. Regjeringsparken vil bli tungt symbolbærende, slik Slottsparken er det. Høyblokken vil stå som Einar Gerhardsen og minne om verdier som ikke lot seg rokke ved. Det kan være nok.


 

RKV opp til diskusjon #4: Y-blokka
RKV opp til diskusjon #3: Hva betyr en regjeringsbygning?
RKV opp til diskusjon #2: Foreligger det et arkitektonisk konsept for RKV?
RKV opp til diskusjon #1: Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?


View all news »

Leave a Reply