AHO Logo

Blog: Urbanism and Architecture – Karl Otto Ellefsen

AHO
AHO

RKV til diskusjon #1: Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?

Denne uka skriver jeg om regjeringskvartalet for Arkitektnytt. Dette er det første av tre innlegg i debatten, publisert 12.10.2015

Etter at Statsbygg la fram sin innstilling om prinsipper for utvikling av Regjeringskvartalet (heretter kalt RKV), ble det stille. Noen av oss rakk å formidle enkelte vurderinger til den begrensete delen av den norske offentligheten som hører på P2.

Avisene gledet seg over at Statsbygg med Nordics hjelp hadde valgt bort de høyeste byggene, sjøl om disse vel var avlivet allerede gjennom den offentlige diskusjonen og Evalueringskomiteens innstilling i vår. Diskusjonen om RKV var til tider en skogbrann, men nå er flammene redusert til glør som kun ulmer nede i mosen. For offentligheten så vel som for Moderniseringsministeren synes alt såre vel, inntil vinden tar tak igjen.

Disiplinen og profesjonen bør heller ikke være oppskremt av Statsbyggs forslag. For min del er jeg fornøyd med at det på svært mange vesentlige punkter følger rådene jeg som del av Evalueringskomiteen var med på å gi. Men både prosess og forslag reiser latente diskusjoner som ikke bare er relevante for denne spesifikke saken, men som også dreier seg om arkitekturfaget og hvordan vi arbeider i by, innenfor de krevende organisatoriske og økonomiske rammene som for tida begrenser faget vårt.

Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?
Statsbygg og Nordic synes å mene at man bør kunne gå direkte fra den reguleringsplanen som skal lages for RKV i vinter til arkitektkonkurranser om enkeltbygninger. Dette er en dårlig og uansvarlig ide.

Hvordan gjennomfører man byplanprosesser og styrer prosjektet slik at arkitekturen blir god, og hva bør være arkitektens rolle i denne prosessen? Er det mulig å administrere og regulere seg fram til arkitektur med stor verkshøyde?

Problemstillingen er på ingen måte ny, men har fått større aktualitet etter at både enkelthus og byggeprosjekter stadig oftere reises i  stor skala, og skillet mellom by og bygning, byplanlegging og bygningsutforming, ikke lenger er tydelig. Arneberg og Poulsson var arkitekter for utbygging av Rådhuset i Oslo fra 1918 til 1950. Med  mottoet «Vaar» deltok de i den første konkurransen i 1916, og med «Dag» vant kontoret finaleheatet der deltagerne videreutviklet prosjektene sine. Først minnet arkitekturen om Ragnar Østbergs Stadshus i Stockholm, med romansk tårn og indre borggårder. Rådhuset slik vi kjenner det i dag, falt typologisk, skulpturelt og byplanmessig først på plass i 1930 i den åttende versjonen av prosjektet. Utsmykningen og ornamentikken hører etterkrigstida til, da Arneberg og Poulsson tok tak igjen, etter at Rådhuset som det øvrige Norge hadde vært satt under administrasjon fra 1941 til 1945. I 30 år holdt arkitektene Arneberg og Poulsson stålkontroll, ikke bare med hovedhuset men i samarbeid med byplankontoret også med bygging av bydelen. Og det gikk bra, og selv om ledende yngre norske modernister hadde problemer med å anerkjenne resultatet, er alle vi som kommer etterpå såre fornøyde for ikke å si imponerte[1].

Da Aker Brygge skulle utvikles, som det første eksemplet på nyliberal storskala eiendomsutvikling i Norge, var utgangspunktet en reguleringsplan som Telje, Torp og Aasen hadde det faglige ansvaret for. Deretter tok Nils Torp en fast hånd om bymessig konstruksjon og arkitektonisk gestaltning og skapte gjennom sin dominerende rolle som arkitekt et helhetlig byområde.

Da en begynte med å selge de bakerste setene i Bjørvika, og før Barcode skulle bygges, forelå det allerede en reguleringsplan som klarla infrastruktur, arealbruk og utnyttelsesgrad. Bjørvikaeierne kunne bygd hele rekka basert på denne planen, slik de ulykkeligvis begynte med Olav Thons Hotell Opera og nabobygningen. Klok av skade valgte utbyggerne en annen vei og utlyste en konkurranse for å etablere en overordnet og samlende arkitektonisk idé for området. MVRDV og Dark vant med Barcode, en tydelig idé som på godt eller vondt reddet det hele. Nettopp fordi denne utstillingen av ulike programmatiske og formale ideer fra første tiår av 2000-tallet, holdes sammen av noen byplanmessig og bygningstypologisk strukturerende prinsipper. Slik et kvartal ordner enkeltbygninger eller overkjeven ordner tennene.

Det er derimot et siste eksempel, utbygginga av Tjuvholmen, som jeg tror Statsbygg og Nordic vil mene er den egnete modellen for utvikling av RKV. Her gjennomførte man en masse vel markedsførte prosesser som involverte mange arkitekter. Deretter sto det mellom Nils Torps forslag og Snøhettas forslag, hver av dem representerte ulike finans- og eiendomsutviklingsinteresser. Nils Torp ble valgt, området ble detaljregulert, og Selvaag bygget ut både infrastrukturen i grunnen og de enkelte husa, som innenfor strenge rammer ble kledd på av ulike arkitekter, og Renzo Piano satte en signatur på det hele gjennom Astrup Fearnley Museet med ikoniske intensjoner.

Evalueringskomiteens advarte mot å se utarbeiding av reguleringsplan som en oppgave internt i statsforvaltningen også fordi en rekke spørsmål er uavklart og krever offentlig ordskifte. Anbefalingen til Statsbygg fra juni i år, er svært tydelig når den omtaler krav til videreføring av prosessen:

«…i forlengelsen av eller parallelt med behandling av et forslag til reguleringsplan, er det et behov for en grundigere og mer detaljert utredning/konkurranse som med bakgrunn i endrete forutsetninger, fastlegger hva som forventes av ny arkitektur og byform i området. En slik prosess vil kunne føre til avklaring av kunstnerisk og urbanistisk ansvar for helheten i området og eventuelt ansvar for prosjektering av de sammenbindende elementene. Med et slikt grunnlag kan også arkitektkonkurranser for både enkeltbygg, rehabiliteringsoppdrag og park/plass/gateanlegg bli gjennomført.» (s. 28)

Statsbygg er Norges største byggherre og har betydelig makt både når det gjelder å fordele oppdrag til arkitekter og legge rammer for arbeidet deres. Samtidig er Statsbygg en offentlig institusjon som i en nyliberal tid alltid vil stå på et usikkert fundament. Institusjonen kan derfor ikke feile og arbeider med trygge løsninger og tenderer mot lav teknisk og økonomisk risiko. Bedriftskulturen i offentlige institusjoner synes å ha private institusjoner som forbilde, og Statsbyggs rolle i RKV kan sammenlignes med en privat eiendomsutviklers rolle. Innenfor den rammen for produksjon dette skaper, hylles arkitektens kreativitet og deres rolle som formgivere. Arkitektens ansvar reduseres heller ikke, men arkitektens myndighet er i de fleste byggesaker betydelig mindre omfattende enn da Arneberg og Poulsson tegnet og fulgte opp Rådhuset. Det er mange fine ting å si om Statsbygg i prosessen omkring RKV så langt. Statsbygg var i stand til å gjennomføre parallelloppdragene som en interessant og fruktbar betalt dugnad. Statsbygg har gjennomført en evalueringsprosess som har gitt et grunnlag å gå videre på. I praksis er det nå åpnet for en rekke diskusjoner om for eksempel omfang av program, sikkerhet og gjenbruk. På bakgrunn av egne og Statsbyggs ideer er Nordic selvfølgelig i stand til å lage reguleringsplanen for RKV slik at arkitekter kan konkurrere om enkeltbygninger, men denne «interne» arbeidsmåten lukker den overordnete arkitekturdiskusjonen.

Innstillingen som Statsbygg har lagt fram for Moderniseringsdepartementet er full av uavklarte problemstillinger som bør utsettes for undersøkelse og diskuteres gjennom konkrete forslag. Enkle eksempler på dette er spørsmålet om bygningstypologi og organisering i departementsbygningene som selvfølgelig i stor grad vil være bestemmende for ytre form. Et annet eksempel er valget av det CNS kalte «preg.» Hvilke arkitektoniske valg skal prege RKV og tydeliggjøre regjeringsfunksjonen på Hammerborg? Og hvilke arkitekter skal ta det faglige ansvaret for helheten? Tida er snart inne for en arkitektkonkurranse.

[1] Mark Robert Mansfield og hans avhandling (Modernism and National Romanticism in the work of Architect Magnus Poulsson (1881-1958), AHO 2015), er kilde for datoer og fakta.


RKV opp til diskusjon #4: Y-blokka
RKV opp til diskusjon #3: Hva betyr en regjeringsbygning?
RKV opp til diskusjon #2: Foreligger det et arkitektonisk konsept for RKV?
RKV opp til diskusjon #1: Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?


View all news »

Leave a Reply